| Chapter 104 |
1 | Min sjel, lov Herren! Herre min Gud, du er såre stor, høihet og herlighet har du iklædd dig.
|
2 | Han hyller sig i lys som i et klædebon, han spenner himmelen ut som et telt,
|
3 | han som tømrer i vannene sine høie saler, han som gjør skyene til sin vogn, som farer frem på vindens vinger.
|
4 | Han gjør vinder til sine engler, luende ild til sine tjenere.
|
5 | Han grunnfestet jorden på dens støtter, den skal ikke rokkes i all evighet.
|
6 | Du hadde dekket den med dype vann som med et klædebon; vannene stod over fjellene.
|
7 | For din trusel flydde de, for din tordens røst for de hastig bort.
|
8 | De steg op til fjellene, fór ned i dalene, til det sted du hadde grunnfestet for dem.
|
9 | En grense satte du, som de ikke skal overskride; de skal ikke vende tilbake for å dekke jorden.
|
10 | Han lar kilder springe frem i dalene; mellem fjellene går de.
|
11 | De gir alle markens dyr å drikke; villeslene slukker sin tørst.
|
12 | Over dem bor himmelens fugler; mellem grenene lar de høre sin røst.
|
13 | Han vanner fjellene fra sine høie saler; av dine gjerningers frukt mettes jorden.
|
14 | Han lar gress gro for feet og urter til menneskets tjeneste, til å få brød frem av jorden.
|
15 | Og vin gleder menneskets hjerte, så den gjør åsynet mer skinnende enn olje, og brød styrker menneskets hjerte.
|
16 | Herrens trær mettes, Libanons sedrer som han har plantet,
|
17 | der hvor fuglene bygger rede, storken som har sin bolig i cypressene.
|
18 | De høie fjell er for stengjetene, klippene er tilflukt for fjellgrevlingene.
|
19 | Han gjorde månen til å fastsette tidene; solen kjenner sin nedgangstid.
|
20 | Du gjør mørke, og det blir natt; i den rører sig alle dyrene i skogen.
|
21 | De unge løver brøler efter rov, for å kreve sin føde av Gud.
|
22 | Solen går op, de trekker sig tilbake og legger sig i sine boliger.
|
23 | Mennesket går ut til sin gjerning og til sitt arbeid inntil aftenen.
|
24 | Hvor mange dine gjerninger er, Herre! Du gjorde dem alle viselig; jorden er full av det du har skapt.
|
25 | Der er havet, stort og vidtstrakt; der er en vrimmel uten tall, der er dyr, både små og store.
|
26 | Der går skibene, Leviatan*, som du skapte til å leke sig der. / <* SLM 74, 14.>
|
27 | Alle venter de på dig, at du skal gi dem deres føde i sin tid.
|
28 | Du gir dem, de sanker; du oplater din hånd, de mettes med godt.
|
29 | Du skjuler ditt åsyn, de forferdes; du drar deres livsånde tilbake, de dør og vender tilbake til sitt støv.
|
30 | Du sender din Ånd ut, de skapes, og du gjør jordens skikkelse ny igjen.
|
31 | Herrens ære være til evig tid! Herren glede sig i sine gjerninger!
|
32 | Han som ser til jorden, og den bever, som rører ved fjellene, og de ryker.
|
33 | Jeg vil lovsynge Herren så lenge jeg lever; jeg vil synge for min Gud så lenge jeg er til.
|
34 | Måtte min tale tekkes ham! Jeg vil glede mig i Herren!
|
35 | Men måtte syndere utryddes av jorden, og ugudelige ikke mere finnes! Min sjel, lov Herren! Halleluja*! / <* d.e. lov Herren.>
|