| Chapter 5 |
1 | Kom i hu, Herre, det som har hendt oss, sku og se hvor vi blir hånet!
|
2 | Vår arv er gått over til fremmede, våre hus til utlendinger.
|
3 | Vi er blitt farløse, har ingen far; våre mødre er som enker.
|
4 | Vi må kjøpe det vann vi drikker, vår ved må vi betale.
|
5 | Våre forfølgere er på nakken av oss; vi er trette, vi får ingen hvile.
|
6 | Til Egypten har vi overgitt oss, og til Assyria, for å bli mettet med brød.
|
7 | Våre fedre har syndet, de er ikke mere; vi bærer deres misgjerninger.
|
8 | Træler hersker over oss; ingen river oss ut av deres hånd.
|
9 | Med fare for vårt liv henter vi vårt brød, truet av ørkenens sverd.
|
10 | Vår hud brenner som en ovn av hungerens luer.
|
11 | Kvinner har de krenket i Sion, jomfruer i Judas byer.
|
12 | Fyrster har de hengt, de gamles åsyn har de ikke hedret.
|
13 | Unge menn bar kvernen, og gutter segnet under vedbøren.
|
14 | De gamle sitter ikke mere i porten, de unge menn ikke mere ved sin strengelek.
|
15 | Med vårt hjertes glede er det forbi, vår dans er omskiftet til sorg.
|
16 | Kronen er falt av vårt hode; ve oss, vi har syndet.
|
17 | Derfor er vårt hjerte sykt, derfor er våre øine blitt dimme,
|
18 | for Sions bergs skyld, som er øde; rever løper om på det.
|
19 | Du, Herre, troner til evig tid, din trone blir fra slekt til slekt.
|
20 | Hvorfor skulde du glemme oss evig, forlate oss for så lang en tid?
|
21 | Herre, før oss atter til dig, så vi kan komme tilbake! Forny våre dager, så de blir som i fordums tid!
|
22 | For skulde du rent ha forkastet oss? Skulde du være så storlig vred på oss?
|