| Chapter 3 |
1 | Ve blodstaden, helt igjennem full av løgn og vold! Aldri holder den op å røve.
|
2 | Smellende svepe og durende hjul og jagende hest og hoppende vogn,
|
3 | fremstormende rytter og luende sverd og lynende spyd og drepte i mengde og dynger av lik! Det er ingen ende på døde kropper, en snubler over deres døde kropper,
|
4 | til gjengjeld for den mangfoldige utukt som hun drev, hun den fagre og trollkyndige skjøge, som solgte folkeslag ved sin utukt og hele slekter ved sine trolldomskunster.
|
5 | Se, jeg kommer over dig, sier Herren, hærskarenes Gud, og jeg vil dra din kjortelfald op over ditt ansikt, og jeg vil la folkeslag se din blusel og riker din skam,
|
6 | og jeg vil kaste skarn på dig og føre vanære over dig og gjøre dig til et skuespill.
|
7 | Og det skal skje at hver den som ser dig, skal fly bort fra dig og si: Ødelagt er Ninive! Hvem vil ha medynk med det? Hvor skal jeg søke efter trøstere for dig?
|
8 | Mon du er bedre enn No-Amon*, som tronte mellem Nilens strømmer med vann rundt omkring sig, som hadde hav til vern og hav til mur? / <* Teben i Egypten.>
|
9 | Etiopere i mengde og egyptere uten tall, puteere og libyere var dets hjelp.
|
10 | Også det måtte gå i landflyktighet som fange, også dets små barn blev knust på alle gatehjørner, og om dets ærede menn blev det kastet lodd, og alle dets stormenn blev bundet med lenker.
|
11 | Også du skal bli drukken og sanseløs; også du skal søke et vern imot fienden.
|
12 | Alle dine festninger er som fikentrær med tidlig moden frukt; rystes de, så faller fikenene i munnen på den som vil ete dem.
|
13 | Se, det krigsfolk du har hos dig, er som kvinnfolk; ditt lands porter står vidt åpne for dine fiender; ilden har fortært dine bommer.
|
14 | Øs vann til å ha mens du er kringsatt, gjør dine festninger sterke, gå ut i dyndet og stamp i leret, sett teglovnene i stand!
|
15 | Der skal ilden fortære dig, sverdet utrydde dig, fortære dig som slikkerne*; du kan gjerne være så tallrik som slikkerne, så tallrik som gresshoppene! / <* JOE 1, 4.>
|
16 | Dine kremmere er flere enn himmelens stjerner; slikkerne bredte ut sine vinger og fløi bort.
|
17 | Dine fyrster er som gresshopper, og dine høvdinger ligner en gresshoppesverm som slår sig ned på murene på en kold dag; solen går op, og de flyver bort, og ingen vet hvor det blir av dem.
|
18 | Dine hyrder slumrer, Assurs konge! Dine gjæve menn ligger i ro; ditt folk er spredt på fjellene, og det er ingen som samler det.
|
19 | Det er ingen lindring for din skade, ulægelig er ditt sår. Alle som hører tidenden om dig, klapper i hendene over dig; for hvem gikk ikke din ondskap uavlatelig ut over?
|